Sykebesøk

På tide med en liten oppdatering igjen. Vet jeg burde skrive oftere, men er litt for lat til å sette meg ned å gjøre det. Har en unnskyldning denne uka da, siden jeg forstua albuen sist onsdag når jeg kjørte snowboard, så har kun hatt en fungerende arm. Alex kjørte meg til det offentlige sykehuset(de fleste sykehusene er private, men da må du ha health insurance). Offentlige sykehus er helt gratis, men det er også ganske lang ventetid der. Vi venta i litt over 2 timer, men du kan risikere å sitte der i opptil 5 timer hvis det er mye folk. Har kanskje ikke nevnt dette før, men det er ganske klasseskille her i Hobart og du har en del områder hvor de rike bor og de mindre velstående bor. F.eks Sandy Bay hvor jeg bor, er et av de rikeste områdene i Hobart og mange av husene her er vanvittig store og luksuriøse. Min vertsfamilie er ikke skamrike, men er vel litt i overklassen kan du si. I de mer fattige områdene bor det såkalte "bogans". Dette er en australsk betegnelse på folk som vi i Norge kanskje ville kalt "harry", bare mer ekstremt.



På vei til bilen etter snowboardkjøring. Er ca en halvtime å gå fra bilen opp til skibakken, men er ingen fungerende heiser der så det blir mye gåing. Ikke helt norsk standard kan du si..

For å komme til poenget, så er det for det meste "bogans" som går til det offentlige sjukehuset her i Hobart. Må bare si at jeg var utrolig glad for at Alex var med meg og venta på sjukehuset. Noen av folka jeg satt på venteværelset med: Ei tjukk dame med tykt, grått skjegg(!) på haka(og da snakker vi skikkelig skjegg, ikke et par litt for lange hårstrå), ei anna dame i 20-åra mangla ca alle tennene utenom et par brune stubber. Hu var forresten der med mannen sin som var en gråhåra, skjeggete fyr i 50-åra og sønnen deres på ca 5 som blødde fra hodet. Var også et par politimenn der for å passe på en svær fyr som hadde vært i slåsskamp og skulle til sjekk. Dette var en liten smakebit av hva Hobart Royal Hospital har å by på. Men selv om pasientene der er noe "dodgy", er personellet kjempehyggelige så det hjelper jo litt. Også at det er helt gratis er jo ganske fantastisk, synes jeg. Alt de ville ha var navn, bosted o.l. så var alt helt greit. Var hos en fysioterapeut der i går som viste meg noen øvelser jeg må gjøre for å få armen til å fungere skikkelig igjen.

So long :)